Snegleklubben

Hver gang du som streit person går med regnbuearmbånd.

Svarer en sint og vilfaren person i kommentarfeltet.

Leser en artikkel om oss skrevet av oss. Setter ett hjertr under ett innlett om skeive ting denne måneden. Kanskje til med resten av året. 

Kanskje du også går i pride. Sånn at hvis noen roper noe. Noe skjer..
så er du der. Mer upåvirket. Sterk.

Kanskje du er hjulvakt på en flåte. Så jeg kan danse. Slappe av.

Hver gang du gjør noe, viser noe leser noe. Tar levde liv på alvor. Tar erfaringene vår på alvor. Tar ondskapen i hvordan helsetilbudet vårt forsøkes hules ut. På alvor.

Og sier det. Eller. Skriver det. Eller leser det. Føler det.

Da ser jeg meg en mindre gang over skulderen. Magen min løsner litt. Slutter å knipe seg sammen som en hardpakket ball ett lite sekund.

Kanskje jeg kan puste litt dypere. Drømme litt større. Gå ut litt mer. Leve litt sterkere. Jeg håper dere kan være med å gi gaven trygghet er. Som en pågående kronglete praksis. Trygghet skapes. I øyeblik. Det er ett kunsthåndverk.
Som å danse som ingen ser deg.
Som å synge beyonce i dusjen en oktav dypere.
Og ikke stresse over at noen kan høre meg.

Som å gjødsle ett tre midt i Botanisk hage.
Ja det er mange av oss nå. Men lufta er fortsatt forurensa.


Takk for at du er alliert